Yes, I can feel quite lonely at times, but today I am asking myself the question of why that is so taboo? And also, why do I succumb to that? Why do I follow the broader social sentiment that loneliness is a weakness? Especially when I am also quite often happiest on my own. There is an article on Aftenposten today addressing loneliness, and there were that book last year from Marit Eikemo (Samtale ventar) where the protagonist posts fake updates on facebook to give an illusion of a more successful life. There is however no one who says it better than Sæterbakken inn JA. NEI. JA. (in Norwegian I’m afraid):
Samtidig har ensomheten kanskje aldri stått så lavt i kurs som den gjør i vår tid. Å være ensom er forbundet med skam, ergo noe man gjør hva man kan for å unngå, eller, om den ikke er til å unngå, gjør hva man kan for å skjule. Folk ofrer armer og ben for et liv i travelhet eller for muligheten til å kunne gi inntrykk av et liv i travelhet: Bundet på hender og føtter, ser man for seg, oppnår man sin etterlengtede anerkjennelse, tildeles man en plass i fellesskapet, innsettes man i en større sammenheng, begunstiget derav, som en følge, med en verdi, med en høyere grad av mening. Det sosiale nettverket er vår tids subtile diktatur, et det blitt så om å gjøre å være del av, at angsten for ikke være det har spredt seg som en sykdom. Sykdommen skyldes idealiseringen av høyfrekvent sosial omgang som primærkilden til et sunt og normalt liv. Det er denne forestillingen om sunnhet som gjør folk syke. Omgitt av venner og venners venner og venners venners venner gjennomsyres man av en smerte det ikke finnes lindring for, fordi rundt en er størrelsen på det sosiale nettverket svaret på alle spørsmål. Som om det blitt skapt en ny og pervertert form for ensomhet midt i det febrilske mylderet.
Beyond Meek 